Lindesnes fyr.

Lindesnes fyr er Norges sørligste fyr. Med sine beskjedne 16 meters høyde er fyret på langt nær blant de høyeste. Men med sin beliggenhet på en 35 meter høy klippe når lyset herfra likevel langt til havs.
På godværsdager (eller netter) kan lyset herfra ses på 20 nautiske mils avstand, eller ca. 37 km på landkrabbemåleenheten. Det nåværende støpejernstårnet ble bygget i 1915, men fyrets historie strekker seg helt tilbake til 1725. Vel, allerede i 1656 ble det første lyset tent her, da i form av 30 talglys på toppen av et tre etasjers tårn, men dette var en så dårlig løsning at lysa ble slukket allerede etter noen få måneders drift. Da driften ble gjenopptatt i 1725 ble det brukt åpne kullfyrte gryter.
I 1822 ble fyrgrytene flyttet inn i et mer lukket kullfyr, og i 1854 kom endelig linseapparatet som fremdeles benyttes. Dette linseappareatet er blant de største som finnes, en såkalt 1. ordens linse av fransk fabrikat. Vi besøkte Lindesnes fyr i et fantastisk flott vær i dag, 1. påskedag 2016.

 Lindesnes fyr ligger 2518 km. fra Nordkapp og 2814 km. fra Slettnes fyr, Norges nordligste fyr.

 Vi parkerte oppe ved Fyrgryta, en restaurant / kiosk som har åpent i høysesongen.


 Inngangen der man må kjøpe billetter for å komme inn.


 Like ved inngangen er det kafe og utstillingslokaler.


 Fyrbetjentboligen til venstre, fyrmesterboligen til høyre. I fyrmesterboligen er det kontor og utstillingslokale, halve fyrbetjentboligen kan man leie som feriehus.
I dag er det to fyrbetjenter som deler fyrbetjentjobben mellom seg, 
med 14-dagers turnus-tjeneste.


 Støpejernstårnet har en høyde på 16 meter.


 Det gamle kullgrytefyret fra 1822


 Inngangen til tårnet. Når man har løst billett er det adgang her.


 Trappen inne i tårnet.


Støpejernstårnet er skrudd sammen med flere hundre kraftige bolter.


 Flott utsikt fra tårnet, her mot sørøst.


 Utikt mot nordvest.


 Drivverket for linsa. Fra 1854! 


 På plassen utenfor tårnet er det en kikkert og inskipsjoner i kompassrosa over hva som befinner seg i alle himmelretninger.



En flott 1. Påskedag på Lindesnes fyr nærmer seg slutten.


Antarktis 2013. Del 8. Sør-Shetlandsøyene.

Livingstone Island og Deception Island hører begge til Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.
Livingstone Island er den nest største av øyene og huser en stor koloni av Elefantseler.
Deception Island er en aktiv vulkanøy, med et enormt krater der store båter kan seile inn. Whalers Bay, en tidligere norsk hvalfangst-stasjon ligger inne i dette krateret. Vi besøkte begge disse stedene den 15. februar 2013:



Les mer om vårt besøk på Livingstone Island og i Whalers Bay HER !


Antarktis 2013. Del 7. Danco island / Wilhelmina Bay.

Det er 14. februar 2013, Valentines Day, og vi skal i land på Danco Island
der det tidligere lå en britisk base, men der det nå bare bor pingviner:


Vi skal også ut og gå på sjøisen i Wilhelmina Bay:


Les mer HER !

Antarktis 2013. Del 6. Paradise Bay og Neko Harbour.

Paradise Bay og Neko Harbour ligger ved siden av hverandre på østsida av sundet mellom Anwers Island og fastlandet på den Antaktiske halvøy. Link til kart. Paradise Bay er en stor lun bukt omgitt av høye fjell og kalvende isbreer.
Dette gjør at det som regel flyter mange isfjell rundt i bukta.

Vi skulle tidlig ut på hvalsafari i Paradise Bay.
Morgentåka lå ennå over bukta da vi dro ut i Zodiacene allerede i grålysninga:


Les mer HER !


Antarktis 2013. Del 5. Port Lockroy.

Port Lockroy er en gammel engelsk forskningsstasjon som nå kun er bemannet 5 måneder i året,
i den Antarktiske sommeren, fra 1. November og ut Mars måned.
Basen ble anlagt av britene under annen verdenskrig, og var operativ året rundt fram til 1962.

I 1996 ble basen ryddet og pusset opp og er nå museum, postkontor og souvenirbutikk på vegne av United Kingdom Antarctic Heritage Thrust. Dette er verdens sørligste postkontor.
De som jobber her om sommeren registrerer også pingvinkolonien som bor på øya.
Stedet besøkes årlig av et stort antall cruiseskip, og vi var der 13. februar 2013:



Les mer HER !


Antarktis 2013. Del 4. Port Charcot og Peterman Island.

Port Charcot er en 3 km bred bukt på nordsiden av Booth Island på vestkysten av den antarktiske halvøy. Her overvintret altså Jean Baptiste Charcot vinteren 1903-1904 under hans første ekspedisjon til Antarktis med ekspedisjonsskipet Francaise. Bukta blir ofte omtalt som en isfjellkirkegård, der isfjell som driver langs kysten strander, og blir liggende til de smelter, gjerne så lenge som 10 år.

Skipet vårt, Le Boreal, ankret opp et godt stykke ute i bukta slik at vi kunne cruise med Zodiacene mellom isfjella innover mot landsettingsstedet:


Les mer og se fantastiske videoer av hvaler og pingviner HER !


Antarktis 2013. Del 3. Murphy Bay og Hanusse Bay.

Etter to og et halvt døgn til sjøs over Drakestredet skal vi endelig få kjenne fast grunn under føttene igjen. Men først må vi en tur i gummibåt; landsettingen foregår nemlig ved hjelp av Zodiac-båter med plass til 10 til 12 personer i hver. Disse heises ned fra skipets øvre dekk og legger til ved en "brygge" i akterstavnen av Le Boreal:

Og endelig kan vi kjenne fast grunn under føttene igjen, i Antarktis !


Les mer om landsettingen, og overraskelsen vi fikk om bord i Zodiacene HER !